Feed on
Posts
Comments

Lindells kammerspill

Klikk for å lese mer om Djevelkysset“På en måte føler jeg at jeg har skrevet et litt klamt kammerspill,” sier Unni Lindell når hun skal beskrive Djevelkysset i videointervjuet under. Det hun sikter til er skildringen av et knippe med mistenkte som bor (eller har bodd)  i nærområdet til den drepte småbarnsmoren Vivian Glenne. Og det er ikke mange andre som klarer å lage en så intens steming av mellommenneskelig relasjoner i et visst sosialt miljø som Unni Lindell. Denne gangen er det altså familier og individer som er knyttet sammen i et nabolag som er settingen for Lindells psykososiale dissekering. Den drepte har vært en noe spesiell småbarnsmor, sterkt begjært og sterkt mislikt, kan vi kanskje si.

For hver samtale Cato Isaksen og Marian Dahle har med de impliserte, blir vil litt mer sikre på at vi skjønner hvor det bærer. Men så avdekkes nye sammenhenger som snur hele bildet på hodet. Slik går det gjennom hele historien, Lindell lokker oss inn i blindspor og falske mistanker, helt gjennom en siste, nervepirrende jakt inn i skogene nord for Drammen.

Djevelkysset er den niende boka om Cato Isaksen og den fjerde der den uransakelige Marian Dahle er med i teamet. Seriekrimmensgir den store fordelen at man kan følge hovedpersonenes endringer i livet fra bok til bok.  Cato var et surrehue, med et privatliv som forstyrret arbeidet. Marian kom inn som et forfriskende sidekick og gjør fortsatt mye for å inneha den posisjonen med sine uortodokse metoder og særegne intuisjon. Hvem skulle trodd at Cato Isaksen skulle bli en figur som ber andre skjerpe seg, få litt orden i livet sitt og komme seg tilbake på jobben? De er blitt et godt etterforskningsteam som utfyller hverandre både som politi og mennesker.

Jennifer EganJennifer Egan har vunnet både leserne og prisene. Så er også Bølle på døra en roman helt ulik alle andre.

Jennifer Egans svært originale roman Bølle på døra kapret den gjeve Pulitzerprisen rett foran nesa på selveste Jonathan Frantzen og hans store roman Frihet. Juryens korte og pregnante begrunnelse kan på norsk lyde: “Bølle på døra utforsker oppfinnsomt det å vokse opp og bli gammel i den digitale tidsalderen og oppviser en helhjertet nysgjerrighet på kulturelle endringer som skjer raskere enn lysets hastighet.”

Begrunnelsen understreket det utallige anmeldere allerede hadde slått fast. Jennifer Egan hadde i høyeste grad lykkes med å skape en roman som fanget tiden og dens problematikk, samtidig som det var en heidundrande, medrivende fortelling som også traff lesernes følelser.

Jennifer Egan mener at det å utpeke spesifikk inspirasjon er vrient for en som skriver så intuitivt som henne. Likevel har hun trukket fram to så forskjellige ting som tv-serien Sopranos og Marcel Prousts romanverk På sporet av den tapte tid. Det har gitt en riktig så fengslende roman?

Saken er at fascinasjonen for Proust fikk Egan til å tenke på hvordan en roman fra vår tid skulle se ut om tiden var tema. Hun hadde lyst til å få fram samme transformasjoner med romanfigurenen, vise hvordan livet ofte går helt motsatt av forventet, men ikke bruke tusener av sider på det. Av The Sopranos lærte Egan hvordan bifigurer plutselig ble til hovedfigurer i en viss periode for så å forsvinne ut på siden igjen. Samtidig kan man miste den overliggende fortellingen av syne underveis, men den trer klart fram igjen før det hele er over. Akkurat som i Bølle på døra. Det er forresten kvalitetsselskapet bak The Sopranos, HBO, som har sikret seg rettighetene til å omskape Bølle på døra til tv-serie. Det kunne ikke blitt riktigere. Egans “helhjertede nysgjerrighet” har truffet bredt.

klikk her for å lese mer om Bølle på døraJennifer Egan har utvilsomt skapt en roman som krysser grenser for litteraturen, noe sammenligningene med klassisk litteratur og moderne tv-underholdning også viser. Nå er for så vidt Egan skeptisk til et slikt skille: “Jeg tror ikke på dette med litterært snobberi versus det kommersielle fordi jeg mener det isolerer begge i leirer jeg tipper ingen har spesielt lyst til å befinne seg i. Hvem vil være “snobb” – og jeg setter det i anførselstegn – og ikke bli satt pris på? Og hvem vil være “kommersiell” og “useriøs”? Jennifer Egan peker på det samme som John Irving når man snakker om slikt: De store romanforfatterne i det 19. århundre, som Dickens eller George Eliot. Det er eksempler på forfattere som både ble respektert og konsumert i store mengder, og samtidig skrev store verk i alle målestokker.
Som journalist hadde Jennifer Egan lyst til å skrive om musikkbransjen, men redaktørene lot henne aldri gjøre det. De sa at de allerede hadde gode musikkjournalister. Hun fant bransjen spesielt interessant fordi den har fått lide slik på grunn av raske, teknologiske endringer, fortalte hun da Siss Vik fra NRKs Bokprogrammet traff henne i New York. Da Egan vokste opp, skjedde det knapt noen ting. Nå er det som en ny verden annen hvert år, fortalte hun. Derfor mener Egan at musikkbransjen gir en fin mulighet til å fortelle om den teknologiske siden ved tidens gang. Dessuten er opptattheten av å holde seg evig ung sterkere i popbransjen enn noe annet sted. Tidens tann skal liksom ikke prege pophelter på samme måte som alnimmelige, dødelige mennesker.

Egan er også opptatt av hvordan ny teknologi kan endre romanen: “For meg er det ikke noe truende ved dette. Romanen ble skapt for å kunne ta til seg alt som var tilgjengelig for å bli mer spennende. Se på Herr Tristam Shandys liv og meninger (1765) med rar grafikk og svarte sider. Hvis PowerPoint hadde eksistert, hadde Laurence Sterne brukt det,” sier Egan. I Bølle på døra er et helt kapittel fortalt gjennom PowerPoint-bilder. Og for leseren er det en oppsiktsvekkende god opplevelse: “Det kalde, firmamessige preget ved en PowerPoint kan virke som fiksjonens motsetning, men den lar meg fortelle denne søte, sentimentale historien, som muligens ville ha vært for søt om jeg hadde skrevet den på tradisjonelt vis.”

Kanskje treffer Egan spikeren på hodet akkurat der. Hennes korte nedslag i et knippe sterke karakterers liv veksler mellom det søte og det bitre. Måten det fortelles på, gjør at det aldri vipper helt over, men gir oss perfekte doseringer. Intet mindre.

Onsdag 9. mai kommer Jennifer Egan til Litteraturhuset (kl. 19) for en samtale med Linn Ullmann.

Kilder: NRK Bokprogrammet, www.popmatters.com, www.scottishbooktrust.com

Fra en og samme forfatter

FORFATTERBLIKK. John Irving i 2011

FORFATTERBLIKK. John Irving i 2011

Jeg vil begynne med å fortelle om Miss Frost. Selv om jeg sier til alle at jeg ble forfatter fordi jeg leste en viss roman av Charles Dickens i den formende alder av femten år, er sannheten at jeg var enda yngre da jeg møtte Miss Frost første gang og forestilte meg at jeg hadde sex med henne, og det øyeblikket i min seksuelle oppvåkning markerte også fantasiens ustadige fødsel. Vi formes av det vi higer etter. Etter mindre enn et minutts opphisset, hemmelig lengsel higet jeg etter å bli forfatter og å ha sex med Miss Frost – ikke nødvendigvis i den rekkefølgen.”

Med disse ordene starter John Irvings nye roman I en og samme person i norsk språkdrakt (oversatt av Halvor Kristiansen). Og dermed er temaene servert: seksualitet og litteratur (eller i videre forstand: kunst). Du finner forresten hele det første kapittelet her. Nyt dem, det er ikke mange i verden som har fått lese noe ennå. Det er ennå et par uker til den er ute på engelsk, men Irving og norske lesere har et langt og godt forhold, så mye legges til rette for at den norske versjonen skal komme samtidig som den amerikanske.

Det er et herlig anslag, typisk Irving og klassisk fortellerkunst: ” Jeg vil begynne med å fortelle om …” Jepp. Det er bare å sette seg godt til rette, for her er det en forteller med mye på hjertet og en helt unikt talent for å fKlikke for å lese Eva Bratholms presentasjon av bokaortelle.  Talent er forresten ikke helt riktig ord, vi snakker jo om en kunst Irving har foredlet gjennom 50 år. Fortelleren starter rett inn i det han kaller “den formende alder”, både hans litterære  og seksuell lyst er tent, og han peker fram mot en fullbyrdelse av dem begge.

Det at det er en jeg-forteller som bretter ut historien om veien mot forfatterrollen og et særdeles utforskende seksualliv, gir oss selvsagt litt lyst til å vurdere det selvbiografiske i innholdet. Selv om jeg vet at det irriterer John Irving når folk peker på likheter mellom romanfigurens liv og levned og Irvings eget liv. Sist han var i Norge (Lillehammer litteraturfestival i 2010) fortalte han at det ikke betyr noe som helst.  Det er det i litteraturen som ikke har skjedd i virkeligheten som er mest selvbiografisk — på det mentale plan. For ofte er dette hendelser som Irving har fryktet skulle skje med noen av hans nære, og dermed vært vesentlig for forfatterens psyke.

John Irving rundet 70 år 2. mars. Tenk hvilke fantastiske romaner han har levert — gjennom flere tiår? Tipper at noen forfattere vil synes det er litt urettferdig at han i denne delen av livet fortsatt er så hinsides vital som forteller. Hvem ville egentlig trodd at John Irving i 2012 skulle komme med en roman like spenstig og frisk som En bønn for Owen Meany og Garps bok?

Med et rollegalleri som overgår det meste jeg har lest, forteller den amerikanske mesteren en fantastisk fortelling om livet, litteraturen og ikke minst seksualiteten. Og det i en og samme roman. Det interessante er ikke at John Irving er en levende legende. Det interessante er at han er på en stadig toppkurve i forfatterskapet i 2012.

I en og samme person er tilgjengelig fra 8. mai. John Irving kommer til Litteraturhuset onsdag 6. juni. Han snakker like godt som han skriver, så en interessant aften er garantert.

UnnskyldningenRomanen Unnskyldningen er like smakfull og feit som dansk salami. Det er en storslagen familiekrønike med et plott krydret med overraskende vendinger. For ordens skyld: Hanne-Vibeke Holst bedriver ikke bekjennelseslitteratur, det er ikke hennes familie det fortelles om. Men i bunnen ligger det et stort sug etter unnskyldning for fortielse og svik – noe som ikke er helt ukjent for Holst.

Hanne-Vibeke Holst har gjennom flere tiår vært en av de vesentligste forfatterne i dansk litteratur. Viktig i den forstand at hun har vært særdeles samfunnsengasjert, og fordi hun har hatt en betydelig suksess: Bøkene hennes er lest i stort omfang, og de er blitt ivrig diskutert. Holst har vært drivende opptatt av politikk og da særlig kjønnspolitikk. Gjennom underholdende og lett tilgjengelige romaner har hun villet fortelle hvorfor det var viktig at kvinner jobbet for å få makt.

"JEG VAR EN STOR MEGAFON". Hanne-Vibeke Holst om tidligere tider.

"JEG VAR EN STOR MEGAFON". Hanne-Vibeke Holst om tidligere tider.

Til en svensk avis fortalte Holst at hennes motto var «heller kjerring enn kylling,» da hun avsluttet trilogien som inneholdt Kronprinsessen, Kongemordet og Dronningofferet.

Hanne-Vibeke Holsts produktivitet og suksess som forfatter står i sterk kontrast til farens skribentvirke. Knut Holsts skrivesperre endte i alkoholmisbruk og stadige selvbedrag. Hanne husker at det var perioder han ba barna ta telefonen når det ringte. Var det Dansk Radio, skulle de si at føljetongen allerede var i posten. Noe den selvsagt ikke var. Arven fra en fraværende far var elleve kasser med papirer, et monument over en mislykket kunstnerskjebne: ideer til romanen som aldri ble noe av og store bunker gjeldspapirer. En selvopptatt og fraværende mor, som avviste datteren da hun skulle skille seg fra sin første mann, var også med på å gjøre forholdet til opphavet problematisk. Verkebyllen mellom mor og datter  ble værende helt til moren sa unnskyld – like før hun selv skulle dø.

Unnskyldningen er den hittil mest fortellende romanen fra Holst. Tidligere var agendaen tydeligere: «Jeg var en stor megafon, men den er helt borte nå,» fortalte hun til Femina før utgivelsen av romanen. Kanskje var det unnskyldningen fra moren som renset luften nok til at hun kunne flytte fokus fra samfunnsmakt til familiehemmeligheter? Selv tror hun at det er en naturlig utvikling når det er mindre igjen av livet: mens framtiden skrumper inn, vokser bevisstheten for fortiden. Spørsmålet om hva man kan gjøre for å endre samfunnet, viker for sonderingen over hvorfor vi er blitt de vi er.

Unnskyldningen er ute på norsk ca. 15. mai.

Hanne Vibeke Holst kommer til Litteraturfestivalen på Lillehammer og stiller på en samtale med undertegnede i Banken fredag 1. juni.

Klikk her for å lese mer om Nostradamus' testamenteEgentlig var det Tom Egeland som skulle tatt verden med storm slik Dan Brown gjorde med Da Vinci-koden. Mye av temaet i sistnevnte roman var allerede behandlet på utsøkt måte av Tom Egeland i Sirkelens ende, hans første roman om arkeologen Bjørn Beltø.  Dessuten skriver han atskillig hakk hvassere enn amerikaneren.  Med Nostradamus’ testamente baler den sympatiske antihelten Beltø med store mysterier fra vår kulturarv. Han må bryne seg på hemmelig broderskap og mystiske koder. Det er en herlig røverhistorie Egeland disker opp. Men i det eventyrlige bygger seg opp rundt historiske hendelser og ideer, som Egeland selv sier:

Historien er full av spenning. Det er ikke grenser for hvor mange spenningsromaner som kunne skrives med basis i historiske hendelser og figurer, eller mysterier.

Tom Egeland og Nostradamus. Forsiden på Nye Bøkers medlemsblad med presentasjonen av Nostradamus' testamente

Tom Egeland og Nostradamus. Forsiden på Nye Bøkers medlemsblad med presentasjonen av Nostradamus' testamente

Egeland var var besnæret av den franske spåmannen Nostradamus, og har gransket  grundig hva han sto for og om spådommene hans hadde noen troverdighet eller ikke. Likeledes har han lenge visst at Medici var en temmelig spennende slekt. Så har han begynt å spinne en historie om en forbindelse mellom franskmannen og den mektige Firenze-slekten. I denne forbindelsen putter Egeland så inn den bibelske Parkens akt og hvilken hemmelighet den skjuler. Og da snakker vi om noe som gir en helt grunnleggende innsikt i hva kristendommen egentlig er tuftet på. Intet mindre. Og det skjønner vi jo er en vesentlig kunnskap for mange. Så vesentlig at de kan drepe for å få den, eller ofre livet for å bevare den som en hemmelighet. Og da er spenningromanen i gang. Fascinerende fakta kobles med kreative tankesprang. Og gjennnom det hele geleides vi av norsk litteraturs herligste antihelt, den tunge arkeologen Bjørn Beltø, som juryen beskrev som “en fargerik helt, til tross for sin bleke kompleksjon” da Tom Egeland fikk Rivertonprisen for forrige Beltø-roman.

Egelands bruk av religiøse myter er ikke bare en lek. Mannen som kaller seg en “personlig ateist” (han synes “personlig kristen” er så snodig uttrykk, klarer også gjennom Nostradamus’ testamente å drøfte noen helt grunnleggende trekk ved det religiøse. Men han gjør det ved å putte “the fun back in fundamentalism”, som noen så fint har sagt. Da mener jeg morsom i den forstand at det er en herlig tankelek av en eventyrroman.

Les mer om Fornemmelsen for sluttenEndelig er Julian Barnes skarpe og suverene roman The Sense of An Ending her på norsk. Det er en tittel som kunne blitt mye rart i oversettelsen, men har fått finfine Fornemmelsen for slutten på det norske omslaget. Det fanger hovedmeningen med den engelske tittelen ganske presist, men den som leser romanen vil nok sitte og tygge litt mer på hva annet det kan bety. Og lese den burde man, for stort bedre kan ikke fiksjon fortelles, spør du meg: Fornemmelse for slutten er en kort og stram roman med fine, og sterke vendepunkter, som vil kunne få selv en lobotomert (i symbolsk betydning) til å reflektere hva man egentlig får med seg av det som skjer med menneskene rundt en. Man kan si at den lille romanen framstår som om man hadde kokt ned fortellingene i Knausgårds Min kamp til man satt igjen med selve kraften. Her er det få digresjoner. Bare en finurlig fortelling.

I romanen møter vi Tony, som nå  er i 60-årsalderen og har levd et stille, men ok liv. Så dukker det opp noe som setter igang minnene om det ungdommelige livet før han giftet seg, og om personene som sannsynligvis har betydd aller mest for ham.

Tonys store kjærlighet var Veronica. Hun kom fra en bedre familie enn han, og det første (og eneste møte med hennes familie blir vesentlig for utviklingen av forholdet mellom Tony og Veronica … og Tonys forståelse av sin egen fortelling:

“et tidspunkt snudde hun seg til broren og sa:

«Han duger, ikke sant?»

Jack blunket til meg. Jeg blunket ikke tilbake.

I stedet var det noe i meg som gjerne skulle stjålet noen håndklær eller tråkket søle ned i teppet.”

Det ene blunket fra broren — hva betydde det? Og morens hoftebevegelser mot ham da han dro hjem etter helgen? Det er de små signalene som den unge Tony forsto på én måte, og som han 40 år senere kanskje forstår helt annerledes. Men viktigst er Tonys erindring av hvordan han oppførte seg da det var blitt slutt mellom Veronica og ham (sympatisk) versus det som knapt lar seg forstå da det blir lagt fram for ham (mildt sagt usympatisk). Fornemmelsen for slutten viser på en smart måte hvordan minnet driver sitt eget spill, og det redigerer gjerne bort det som ikke er bra i historien. Romanen har mange fine tanker om det å fortelle sitt liv, som denne:

“Hvor ofte forteller vi vår egen livshistorie? Hvor ofte foretar vi tilpasninger, utbroderinger, gjør sleipe forkortelser? Og jo lenger livet varer, desto færre omkring oss kan utfordre framstillingen vår, minne oss om at livet vårt ikke er livet vårt, men bare historien vi har fortalt om livet vårt. Fortalt til andre, men – i all hovedsak – til oss selv.”

Likevel er det selve fortellingen som er sterkest. Tonys møte med egen fortid, og da mener jeg ikke hemmeligheter som plutselig dukker opp, men møte med egen forståelse av hva som skjedde rundt ham. Og ikke minst: selvgodhet.

Julian Barnes kapret den gjeve Man Booker-prisen for Fornemmelsen for slutten. Det var fjerde gang han ble nominert. Selv om de fleste hadde ønsket at han fikk den for lenge siden, ble det nye bruduljer i det litterære England av kåringen, men det er en annen historie (som du kan lese her)

les mer om Perla“Det finnes ting som ikke kan forstås med tanken alene. Så lytt, om du kan, med hele deg selv. Historien presser på og forlanger å bli fortalt, her og nå, når du er så nær og fortiden enda nærmere; den puster oss i nakken.”

Slik åpner Carolina De Robertis romanen Perla. Historien som presser seg på, henger sammen med det som blir kalt “Den skitne krigen” i Argentina, årene mellom -76 og -83, da mellom 20 000 og 30 000 opposisjonelle “forsvant”. Og det er en søkkvåt, dryppende mann som leverer historien til Perla.

Tusener av mennesker forsvant ved at de ble kastet ut fra fly utenfor Argentinas kyst — etter først å ha blitt torturert. Ca. 500 kvinner gravide kvinner ble også tatt. De fødte barna i fangenskap og ble så sporløst borte. Barna ble satt bort til militære familier og fikk ikke høre om sitt egentlig opphav. Det er her Carolina De Robertis og hennes Perla kommer inn. Perla lever et ganske lykkelig liv, men en dag kommer det en fremmed mann inn i huset hennes, med historier som endrer livet hennes. De Robertis har skrevet en fortelling som nettopp “ikke kan forstås med tanken alene.” Som hun er inne på i intervjuet under, det er nesten ikke til å forstå at torturistene og morderne var vanlige mennesker, med egne familier og hverdagsliv. Perlas far var offiser under diktaturet, men hun elsker ham og må førsøke å skjule hans fortid overfor venner som har familie som ble ofre for juntaens grep. Da hun så får en helt ny fortelling om sin bakgrunn, står hun plutselig overfor sitt livs største valg.

“Etter hvert som Perlas og den våte mannens historier knyttes sammen, tvinges hun til å forholde seg til hvem hun er og til å ta en avgjørelse om hvilken Perla hun skal være i fortsettelsen,” skriver Signe Prøis i en anmeldelse av bok i Bistandsnytt. Hun konkluderer med at Perla er en “sterk og tankevekkende fortelling om hvem vi er og om vi står fritt til å velge hvem vi vil være innenfor rammene av vår historie, vår familie og våre omgivelser.”

De har også laget et videointervju, der De Robertis blant annet snakker om hvor vanskelig det er å forstå paradoksene som rommes innenfor menneskelighet.

RivertonklubbenIldmannen, Natthagen eller Vinterstengt. Det er i alfabetisk orden mine tre favoritter til å kapre Rivertonprisen 20. mars.  Etter en finfin åpning av Krimfestivalen i dag (prolog av Christ Tvedt — fjorårets Rivertonprisvinner) presenterte juryleder for Rivertonprisen, Radioteatrets Else Barratt-Due, de fem krimromanen fra 2011 som er nominert til Krim-Norges gjeveste pris. Tre av romanene er skrevet av rutinerte ringrever  og to av ferskere fjes i norsk krimlitteratur. Mitt tips er at Damhaug, Faldbakken eller Lier Horst stikker av med Den gylne revolver. Men hvem av disse som vil trekke det lengste strået, se det er mer usikkert!

Her er juryens begrunnelse for nominasjonene:

Natthagen

Knut Faldbakken: Natthagen
Overbetjent Jonfinn Valman møter seg selv som etterforsker når en kald sak plutselig blir varm, og hvor det viser seg at han handlet fullstendig galt den gang. Faldbakken nøster på en mesterlig måte opp flokene i dette spinn av løgner og gamle hemmeligheter. Han trekker oss inn i syke sinn og syk kjærlighet, bruker natur og minner for å løse en stadig mer og mer ubehagelig og vond historie. Med språklig spenst biter han seg fast.

Jørn Lier Horst: Vinterstengt
Det er solid politikrim Jørn Lier Horst serverer. Fra kriminelle hendelser på et lite men idyllisk feriested i Norge, trekkes handlingen til deler av det mindre privilegerte Europa. Med innlevelse skildrer Jørn Lier Horst et krimdrama hvor karakterenes motiver trer tydelig fram.  Politiførstebetjent William Wisting har befestet seg som en av våre klassiske krimhelter.

Torkil Damhaug: Ildmannen
Torkil Damhaug beskriver skjebnesvangre møter mellom ulike menneskesinn på en troverdig måte, og viser oss hvilke fatale konsekvenser dette kan få. Vi blir dratt på innsiden til det unge, sårbare og identitetssøkende menneske, de mentalt vingeklippede og møter egoistens ansvarsfraskrivelse. Det er glimrende skrevet, det er nådeløst og vondt, og ikke minst, spennende.

Terje Emberland og Bernt Roughtvedt: Stormlaget
Dette er fengende historisk krim som tar utgangspunkt i det såkalte «pepperoverfallet» på daværende forsvarsminister Vidkun Quisling i 1932. Grundig research og sterk fornemmelse for tiden dette foregår i gjør miljøet og personene levende og ekte. I en spennende handling blir vi bevisstgjort om forskjellene på Oslo, Norge og verden den gang og nå, og samtidig slått av de klare og ubehagelige parallellene til vår egen tid.

Thomas Enger: Fantomsmerte
I sin andre bok om krimjournalisten Henning Juul skriver Thomas Enger med en befriende letthet om tunge temaer som sorg og søken, kjærlighet og vold. Med spenning og tempo skaper han tette og nære bilder av miljøer og skikkelser både fra de varme familierelasjoner og fra torpedoenes angstfulle liv.

20. mars blir vinneren annonsert. hm? Blir det Faldbakken denne gangen?

Klikk her for å lese mer om Den største straffenPernille Rygg beskriver Den største straffen ganske så treffende når hun skriver: “en skikkelig curry av en spenningsroman, smaksterk og sammensatt av et vell av britiske og indiske ingredienser.” Romanen utmerker seg nemlig med særdeles fete karakterskildringer, utspekulert plott med mange lag og et sjeldent stort spenn i fortellingen. Det er noe av det som gjør at Robert Wilsons Den største straffen framstår som en moderne og fascinerende spenningsroman. Wilson vektlegger likevel det psykologiske i plottet. Kidnapperens spill og nedbryting av ofrene ligner en temmelig brutal psykoterapi med negativt fortegn. Mon tro Wilson ikke er på samme nivå som da han fikk sitt store gjennombrudd med den Et lite mord i Lisboa — men i en ny, mer global variant?

Det globale aspekt gjennomsyrer Wilsons fortelling fra gatenivå til de høyeste sirkler i etterretningen. Hendelsene i London har en sammenheng med hendelser i India litt tilbake i tid, det går på politikk og korrupsjon, hinduer mot muslimer, men også umulige kjærlighetsforhold. Wilson tegner opp et komplekst nettverk med gatepushere, terrorceller og overvåkingstjenester. Men på et annet nivå kan vi følge to småkjeltringer kalt Skin og Dan, gjennom hele fortellingen. De er to smårotete herrer som både sjarmerer og sjokkerer oss. Og de står på friskt vis opp mot “sykere” kjeltringer og gir historien etter hvert en spesiell vending. For mens de utfører noe av den skitne jobben, aner de at de like godt kan bli de neste ofrene:

Inn i bilen igjen. Dan kjørte av sted mens Skin satt og strammet bicepsene.
«Du gjorde vel mye sånt da du jobbet som sykepleier,» sa Skin.
«Lempet lik i elven?» sa Dan. «Stadig vekk.»
«Nei, din dust,» sa Skin. «Løftet lik … ikke sant, døde folk – en, to, tre, hiv.»
«Jeg trente med vekter da jeg satt inne. Tidsfordriv.»
De kjørte inn på Barking Road igjen og satte kursen hjemover.
«Jeg hater det der,» sa Skin, capsen på igjen og i full gang med en ny sigarett.
«Hva da?»
«Det med de to der,» sa Skin.
«Du mener … hvis det kan skje med dem, så kan det skje
med oss?»
Skin trakk på skuldrene.
«Forskjellen er,» sa Dan med håp i stemmen, «at de ikke vil bli savnet.»
«De vil jo det … av noen, et eller annet sted,» sa Skin.
«Den eldste hadde gipsflekker på genseren. Det betyr at han jobber, altså …»
«Altså hva da?»
«Dette er ikke over ennå, spør du meg,» sa Skin. «Ikke på langt nær.»

Så rett Skin har, så rett.

Robert Wilson. Krimforfatter i særklasseMen det er Charles Boxer som er hovedpersonen i Den største straffen. En mann med stor innsikt i kidnapperes psykologi og med en noe elastisk moral. “Tanken var å skape en ambivalens som vil tvinge leseren til kontinuerlig gjennomtekning av heltens og sitt eget moralsyn. Når blir hevn greit – om i det hele tatt noen gang?” sier Wilson i et intervju Bokklubben gjorde med ham nylig.

Det er mange forfattere som har fått en dårlig start på nye serier med å skape for flate hovedpersoner. Wilson har derimot skapt en gåtefull og sammensatt person jeg garantert vil lese mer om.

At Wilson er i starten på noe virkelig stort, er temmelig sikkert. Han forteller at den siste setningen i den engelske versjon blir tittelen på neste bok. “You will never find me”. Hvem utsagnet stammer fra skal jeg ikke røpe her. Men i den norske oversettelsen lyder det selvsagt “Dere finner meg aldri”.

Gå ikke glipp av Robert Wilsons samtale med Aslak Nore i Bokbadet på Rockefeller 16. mars. Alle som møter fram er med i trekningen av en tur til Firenze med Tom Egeland.

les mer om Før jeg sovnerS.J. Watson ble en av Storbritannias heteste forfatternavn over natta da han debuterte med den originale spenningsromanen Før jeg sovner, kapret en Dagger-pris og ble solgt til et førtitalls land. Så ble det kjent at Ridley Scott skal lage film av romanen.

S.J. Watson intervjuet av Hilde Røer Johnsrud og Marius Aronsen.

Watsons har skrevet om en person som lider av hukommelsestap, noe som må sides å være et vrient utgangspunkt for spenningsroman. Bokklubben fikk møte den sympatiske forfatteren da han var i Oslo. Det første vi spurte om var hvordan han kom opp med en slik idé?

–Interessen ble vekket da jeg kom over en pussig nekrolog, som handlet om en mann som på grunn av en kirurgisk tabbe levde de siste årene av sitt liv totalt uten erindringer.

En engelskmann i Oslo. J.S. Watson poserer svakt uvillig for Bokklubben

EN ENGELSKMANN I OSLO. J.S. Watson poserer svakt motvillig for Bokklubben

Og tenk dere hvor viktig minner er i den alderen. Senere leste jeg mye om emnet – om pasienter som Henry Gustav Molaison, som fra han var 25 år til han døde som 87-åring ikke hadde evnen til å danne nye minner. Jeg leste også om Clive Wearing, som må få gjenfortalt sin egen historie av kona Deborah hver eneste dag. Men hendelsene i Før jeg sovner er selvfølgelig ren diktning!

– Fortellingen om Christine er ikke bare spennende, hennes skjebne i seg selv er tankevekkende – og sier mye minner og identitet?

– Vi forteller historier om oss selv som definerer hvem vi er. Det er det komplette marerittet om historiene plutselig er borte. Jo mer jeg tenkte på hukommelse, desto sikrere ble jeg på at dette var noe å skrive om. Tenk å våkne hver dag og forvente å se en 25-åring i speilet – så ser du noen som er mye eldre, og som du ikke aner noe om. Du aner ikke hvor du er i livet eller hva som har hendt deg.

– Rundt denne identitetstematikken har du så skapt en fortelling som ligner et tett, konsentrert kammerspill, og det er nesten vanskelig å skrive om boka uten å røpe for mye?

– Ja, det er viktig at man ikke si for mye! Til tross for at den ikke egentlig er en “who-dunnit”, men mer et drama eller en psykologisk thriller er det ting som ikke bør avsløres før man har lest. En stund lurte jeg på om boka ble for klaustrofobisk, og prøvde å tilføre flere personer, men det fungerte dårlig. Jeg liker det smale fokuset, det litt Hitchcock-aktig skumle. Christine har mistet et liv fullt av venner, familie og aktiviteter, og er nå sperret inne i et liv uten holdepunkter.

– Og det livet vi møter i Før jeg sovner, utgjør et ekstremt overbevisende kvinneportrett – var det vanskelig, å skrive fra et kvinneperspektiv?

– Vel, boka måtte skrives i første person, fortelleren måtte være inne i hodet til Christine, hovedpersonen. Og det var umiddelbart en kvinne jeg så for meg som så seg selv i speilet og ikke husket hvem hun var. I tillegg handler jo boka mye om makt i forhold, og om kjærlighet som kan forandre seg. Christine vet jo ikke om hun elsker mannen sin, men prøver å tenke at det må hun jo gjøre, eller at hun i hvert fall har gjort det? Er det at hun ikke føler kjærlighet for ektemannen et resultat av hukommelsestapet og av årenes gang på naturlig vis, eller er det noe annet som ikke stemmer?

– Du har hatt en lengre permisjon fra jobben din, og vi forstår at du muligens forblir heltidsforfatter. Mens du skriver ny roman, reiser du til stadig nye land og promoterer Før jeg sovner. Livet ditt har endret seg en god del med denne debuten?– Ja, det har faktisk skjedd en del endringer! Jeg har alltid villet bli forfatter, og jeg har skrevet hele livet. Men dette er faktisk det første jeg har fullført helt til romanformat og utgivelse. Dette er noe jeg alltid har drømt om, og den eventyrlige suksessen har gjort det mulig å frikjøpe tid og energi til å fortsette å skrive. Jeg spøker med at det er litt ubehagelig med all oppmerksomheten – jeg liker ikke å bli fotografert! – men det er også noe sant i det. Jeg er jo en av de som faktisk ble forfatter for å sitte alene i et rom og skrive. Selvfølgelig er mye også det samme – heldigvis har jeg fremdeles familien og de samme gode vennene rundt meg.

– Det å få den gjeve Dagger-prisen med din første roman, må jo også ha vært en fin annerkjennelse?

– Jeg syntes det var en stor ære å få den prisen. Kanskje særlig fordi Før jeg sovner er så langt fra en konvensjonell krim

– Og hvor går du videre etter en slik roman?

– I øyeblikket er det psykologiske thrillere som opptar meg. Jeg liker å skrive om vanlige mennesker som blir presset opp i uvanlige situasjoner. Hvordan takler de påkjenninger? Hvor langt er de villige til å gå for det de vil oppnå? Jeg setter meg ikke ned for å skrive innenfor en bestemt sjanger, men Før jeg sovner trengte også et spenningsdriv – mot et klimaks, som en motvekt til det sterkt klaustrofobiske. Jeg liker thrillersjangerens bevegelse mot noe, mot et klimaks, så dette er nok noe jeg kommer til å utforske videre. Så ja, det blir en ny psykologisk spenningsfortelling på meg, men også den uten tradisjonelle politietterforskere.

Older Posts »