Feed on
Posts
Comments

klikk her for å lese mer om boka

Jørgen Brekke kom som et friskt pust i den norske krimlitteraturen vinteren 2011 med sin debutroman Nådens omkrets. Fortellingen, som hadde den hukommelsessvekkede etterforskeren Odd Singsaker som hovedperson i dagens Trondheim og en “pioner-patolog” med sterk hevndrift som bakgrunnshistorie, var et herlig tilfelle av krim med formidlingsglede, driv og svært høy underholdningsverdi. Det samme kan vi si om Drømmeløs, bok nummer to fra den Trondheims-bosatte ex-hortenser. Brekke har igjen levert et kreativt krimplott. Denne gangen har nåtidshandlingen koblinger til  flere hundre år gamle melodimysterier – som vår umusikalsk etterforsker må løse, til tross for sin fortsatte konsentrasjonssvikt. Odd Singsaker er selvsagt bekymret for tilstanden sin, men legen prøver å få ham til å se positivt på det:

«Vet du at mange av de symptomene du har, kan finnes igjen hos virkelig kreative mennesker, kunstnere, vitenskapsmenn? Problemet er at man har for mange tanker i hodet på en gang. Hjernen klarer ikke å sortere.»
«Så om jeg grubler mindre, da vil jeg huske bedre, er det det du sier?»

Mindre grubling er det ikke rom for i Drømmeløs. Singsaker er klar over at han blir veldig god til å dekke over manglene sine — og flink til å utnytte de gode . Og med én drept kvinne, og én til som er forsvunnet, må det kløktig tenkning til for å redde liv.

Flere anmeldere har allerede påpekt den smittende fortellergleden man opplever i Brekkes bøker. Dagbladet roser også hans evne til “å levendegjøre det historiske materialet” i anmeldelsen av Drømmeløs. Brekkes bakgrunn som lektor og (god) populærhistorisk skribent skinner igjennom. En venn av forfatteren beskrev ham som en som har ett bein i skyene og det andre trygt plantet på jorden. Det er en beskrivelse som også passer utmerket på en forfatter som skriver fantasifull krim krydret med en dæsj kunnskapsformidling, denne gangen fra musikkens verden. Til Aftenposten sier Brekke at han “skriver en blanding av historisk krim og politiroman.” Forøvrig i en artikkel som stiller spørsmåetl om han kan være den nye krimkongen man leter etter. Svaret er at han med sine to første bøker viser en så kreativ fortellerevne og en vid, utsøkt sans for krim, at han ligger godt an til å kapre en stor del av krimkongeriket — om ikke hele.

Theorin i praksis

Theorin_Sankta Psyko“Man kan ikke stole på noen!”

Det er Johan Theorin som sier dette om rollegalleriet i hans nye roman, Sankta Psyko. Det han sikter til er fraværet av trygge, gjennomsolide personer som ikke endrer karakter eller framviser nye, ubehagelige intensjoner underveis. De tre Öland-romanene hans har jo hatt en forankring i slike. Personer vi kan stole på gjennom hele fortellingen. De som har lest dem husker vel gamle Gerlof Davidsson godt. Johan Theorin var jo mer enn godt igang med Ølandskvartetten sin (Skumringstimen, Nattefokk og Blodleie), der hver bok var lagt til ulike årstider. Egentlig gikk vi og ventet på den fjerde og siste, selveste sommerboka, fra denne Gøteborgeren med røtter  på Öland. Han hadde fortalt for lenge siden at tittelen skulle være Rörgast. Men det var visst bare i teorien. Praksis var noe annet.

EN MESTER I UHYGGE. Johan Theorin

EN MESTER I UHYGGE. Johan Theorin

Da jeg møtte han for to år siden la han begeistret ut om åpningen av romanen. Det var en ordentlig røverhistorie om banking i kistelokk under en begravelse. Så møtte jeg han igjen i fjor da han var med på Bokfest i Operaen. Da kom han med nyheten om at han skulle ta en liten pause fra Öland. Så dro han fram en skisse han hadde laget og fortalte entusiastisk hva kartet forestilte. Det viste nemlig forholdet mellom den lukkede psykiatriske institusjonen Sankta Patricia og den tilhørende barnehagen. Og han fortalte om de underjordiske forbindelsene mellem “Sankta Psyko”-anstalten og barnehage/barnehjemme, og omtalte boka som en rysare. Det var bare å omstille seg, men av Theorins fortelling skjønte jeg at det også bare var å glede seg til større grøss enn tidligere. Theorin flyttet romanens sted fra et begrenset geografisk område; øya — til et bokstavelig talt lukket sted; den psykiatriske institusjonen (som viser seg ikke å være lukket nok!).

Sankta Psyko er også blitt hakket mer ubehagelig enn det skumleste av Theorins tidligere arbeid, som Nattefokk. Og Theorin holder seg stadig like langt unna klisjeene som kan ramme lignende krim. Samtidig ligger ikke ubehaget i groteske voldsskildringer, men steminger og usikkerhet rundt personenes egentlige motiver. Som Theorin sier: “Man kan ikke stole på noen.” Det kan du i hvert fall være sikker på.

Hva er et menneske? Hvordan ble vi de vi ble? Større spørsmål finnes ikke. Større fortelling enn det europeiske 1900-tallet finnes heller ikke. Og ikke en mer eventyrlig litterær seilas.

Bokklubben Nye Bøker-forsideOrdene er Jan Guillous, og er fra en intro til Brobyggerne, den første boka i det som kan bli en veldig stor serie. Hvem skulle trodd at Guillou– etter sine mange bøker om Hamilton og den fine serien om Arn — skulle kaste seg over en enda større historie. En enda “mer eventyrlig litterær seilas.” Med de både romantiske og dramatiske bøkene om Arn ga Guilllou et godt bilde av hvor influert Norden var fra Østligere strøk allerede i middelalderen. Gjennom action-fortelllingene om Hamilton har han spredd mye viten om verdens konflikter gjennom de senere tiår.

Han kan virke pompøs, og han forstår selv at hans nye prosjekt av noen vil oppfattes som stormannsgalskap (se brevet hans til leserne), men jeg har sans for Jan Guillou. Man må se forbi den blussende arrogansen og den manglende evnen til IKKE å uttale seg når journalister ringer, enten de vil ha provoserende uttalelser om Knausgård eller Sejerstad. Under dette, og kanskje heller over alt dette, er han en entusiastisk opplysningsmann med en unik forteller- og underholdningsevne. Skandinavisk litteratur hadde vært fattigere, mindre fargerik uten den skrivende svensken med det franskklingende etternavnet. Vi får håpe helsa bærer ham helt fram til vår egen tid.

Det hele har i hvert fall startet godt med brødrene Lauritz, Oscar og Sverre, som fra fattige kår på Vestlandet, sendes til Dresden for å utdannes til jernbane- og brobyggere. De forvandles til unge verdensmenn – og kastes ut på hver sin skjebnereise. En eventyrlig, men realistisk reise.

Sunbeam. Fattern hadde en greie med engelske bilder. Vi hadde flere varianter av Sunbeam.Min første Englandstur var en bilferie med familien på kryss og tvers av øyriket i 1978. Vi kjørte Stovners eneste Sunbeam tilbake til opphavslandet. Tolv år gammel fikk jeg gjennom mange av mine krav: vi så mange festninger på vår ferd. Suvernirene var bokmerker fra Cambridge og Oxford, pluss uttallige Leeds United-merker (og en sjutommer med symf-rockerne ELO). To år seinere var jeg på språkreise. Da var jeg blitt  helfrelst tilhenger av den (nesten) nye bølgenThe Jam. Har det noen gang eksistert et kulere trio? av britisk musikk, og i koffertene hjemover lå det singler med The Clash og The Jam. Grunnlaget skapt av Robin Hood-bøker og De hemmelig fem var endt opp i fullstendig anglofili. Turene har siden gått jevnlig. men snart skal jeg  på den ultimate Englandsturen: Uten Sunbeam denne gangen, men med desto mer interessante reisemål: til miljøene fra den beste britiske krimmen.

The Trout Inn. Inspektør Morses favoritt.Fredag 16. mars blir det vandring med lokal kjentmann i inspektør Morses Oxford-miljø, Lunsj på Morses favorittsted, The Trout Inn, middag på Wadham College og natten tilbringes i det gamel fengselet  omskapt til det stilige hotellet The Oxford Malmaison (med payoffen: “This time we’re taking no prisoners”). The Oxford MalmaisonLørdag til mandag er London åsted med omvisning og foredrag på Sherlock Holmes-museet, en (Jack The Ripper-)vandring i Whitechapel-området med den berømte krimhistoriker og Ripper-eksperten Donald Rumbelow, foredrag om kodekrim av Tom Egeland. Så er det selve  rosinen i pølsa: et ekslusivt møte med selveste  P.D. James personlig på vårt hotell i London. Den 91 år gamle baronessen er fortsatt En krimglad baronesse: P.D. Jamesaktiv som forfatter (ny roman på norsk sommeren 2012) og foredragsholder. Hennes bok Talking about Crime Fiction fra 2007 gir forresten et svært underholdende innblikk i engelsk krimlitteratur, og gir god grunn til å glede seg til dette møtet.

Bedre påskudd for krimentusiaster til å dra til England finner du neppe!

 Les mer om turen her

PS! Selvsagt flyr vi British Airways

E. Morse på omslaget til Veien gjennom skogen/Kains døtreDet er herlig å konstatere at man noen ganger kan gå litt tilbake til det velkjente og trygge for å få ny inspirasjon. Litt krimtrøtt ramlet jeg over Colin Dexters bøker da jeg researchet for en kommende Oxford-tur. Jeg visste jo at Dexter er å regne som en levende legende innen engelsk krim. Hans tretten bøker om Inspektør E. Morse er allerede en slags klassikere. Men jeg hadde bare sett tv-filmene med avdøde John Thaw som Morse. De var gode. Nå vet jeg at bøkene er enda bedre.

Colin Dexter (f. 1930) ga ut Morse-romaner i snitt annethvert år fra debuten med Siste buss til Woodstock (1975) til Oppgjørets time (The Remorseful Day) i 1999. Tretten ble det til sammen. At han lot Morse bukke under for sin egen dårlige i den siste romanen, han brydde seg ikke om at han hadde diabetes), er noe folk ikke kunne forstå.  Han var stadig blitt mer populær — over hele verden. Mye takket være den gode tv-serien med John Thaw i hovedrollen. (Morse dør av hjerteattakk i tv-serien, Thaw døde av kreft 15 måneder senere)

Men de tette utgivelsene kostet Colin Dexter for mye. Han var kommet opp i høy alder (f. 1930) og slet stadig mer med helsa sjøl. Men han beholdt rettigheten for tv-serien, og er stadig konsulent på bi-serien om Lewis.

Morse var ingen umiddelbar suksess og Dexter behold jobben sin hele veien: trengte ikke å tjene noe på bøkene om Morse. Det var noe av årsaken til at han aldri solgte fra seg rettighetene til tv-serien. Han skrev ikke manus, men han har siste ordet om utviklingen. Han skulle kunne godkjenne alt. Selv i spinoffen om Lewis har Dexter et ord med i laget. Og sent på 2000-tallet var han også en slags fortellingskonsulent for serien. Han leste manus og kom med forbedringsforslag.

Det at det aldri skulle bli mer Morse, har Dexter gått bort fra. I 2011 ble det kjent at ITV spilte inn en prequel, altså en serie om den unge Morse. Serien får navnet Endevour, Morses fornavn, som ikke ble kjent før i en av de siste bøkene.

Nå har vi valgt å sette to av Morse-bøkene sammen til ett bind som hovedbok i Bokklubben Krim og Spenning, nemlig Veien gjennom skogen og Kains døtre.

Morse virker til tider litt bisk og matlei. Men foruten at han setter stor pris på klassisk musikk og ekte øl, forelsker han seg ganske ofte. Det er en episode i Kains døtre som gir et fint bilde av Morse vanskelige kjærlighetsliv. Kvinnen han forelsket seg i har sendt et brev der hun erklærer sin umulige kjærlighet til han (umulig fordi hun er innblandet i saken) og forsvunnet. En linje i brevet sier:

Det var den lykkeligste kvelden i hele mitt liv for av en eller annen idiotisk grunn elsket jeg deg med all den kjærligheten jeg har.

Den følgende skildringen der Morse står med hjertesorg foran kollega Lewis i et sjeldent privat øyeblikk med er en typisk Dexter-situasjon, da Morse forsøker seg på en grammatikk-spøk, og Lewis gir sin lakoniske, men gode konklusjon.

Knuget av sorg snudde Morse seg bort da Lewis kom tilbake med kaffen, brettet brevet forsiktig sammen og la det i en av skrivebordsskuffene.

Ingen av dem sa noe.

Så åpnet Morse skuffen, tok ut brevet og rakte det til Lewis.

Tausheten vedvarte lenge etter at Lewis hadde lest det.

Til slutt kom Morse seg på bena. «Hvis jeg noen gang ser henne igjen, Lewis, blir jeg nødt til å fortelle henne litt om tegnsetting.»

«Jeg tror ikke hun ville hatt noe imot det, uansett hva De hadde å si til henne,» sa Lewis stillferdig.

Også filmene kan by på øyeblikk der Morse når en viss selverkjennelse. Her er et ganske ladet klipp fra tv-filmene der en ettertenksom Morse innrømmer at han foretrekker kunsten, og aldri har skjønt livet helt: og spør han for en gangs skyld Lewis hvordan det går:

Jeg tror at mange som leser Dexter for første gang, vil falle momentant for den halvdystre kryssordentusiasten fra Oxford. I så fall går vi videre med flere titler .

Les mer om Veien gjennom skogen/Kains døtre

Bokklubben Krim og Spenning skal på britisk krimtur i mars 2012 i anledning klubbens 20årsjubileum.  Blant det fantastiske innholdet finner du også en Morse-vandring i Oxford: les mer

Ullmanns store roman

Det dyrebare: klikk for å lese mer om romanenHelt på tampen av bokhøsten åpenbarer det seg gull: Det dyrebare er en medrivende fortelling av en sjelden kvalitet.

Linn Ullmann forteller så lekent at sidene renner forbi. Det dyrebare er en fortelling  der delene flettes sammen som stavelsene i god  lyrikk, vekslingen mellom tung og lett gir en rytme som lekent trekker deg gjennom historien, der hun ufortrødent går fra humor til dypt alvor.

Jeg leste manuset på Det dyrebare og skrev en presentasjon tre uker før boka ble utgitt. Jeg var av den mening at dette kunne ligne på høstens skjønnlitterære høydepunkt. Historien om familien er sterk, og måten den fortelles fram er særdeles kløktig, tenkte jeg, , men likevel kan man ikke være helt sikker på kritikerne ser det på samme måte. Jeg var usikker hvor mye godt jeg kunne si om boka, uten at presentasjonen mistet troverdighet, men anmeldelsene som har kommet så langt bruker flere superlativer enn meg: og den begeistringen de uttrykker er fin å se. Her er noen utdrag:

«Linn Ullmanns nye roman risikerer å gjøre forfatterkolleger landet rundt mosegrønne av misunnelseLinn Ullmann  (foto: Agnete Brun)

Ullmann skriver med et nærmest psykologisk røntgenblikk for menneskelige relasjoner. Å lese bøkene hennes er som å skjemmes bort: kun det beste er godt nok. Setningene er ofte florlette, men like ofte bitende syrlige, fulle av komplekse følelser. Ordene hun velger overrumpler leseren … Ullmann både medføler og medlever, og har et stort, bankende hjerte for alle karakterene sine. Hun pirker borti det tarveligste, vondeste i oss, drar det opp og fram i lyset; trykker på smertepunktene våre med varsomme fingre. Nettopp derfor legger boka seg som en stein i magen. Der forblir den»

ELLEN SOFIE LAURITZEN, DAGSAVISEN

“En nesten fullkommen roman … skildret med den intelligens som bare de helt store begavelser kan oppvise

… Ullmanns roman er historie på historie på historie, alle innvevd og innfløkt i hverandre, og det fungerer … Det Linn Ullmann er så utrolig god på (i bok etter bok!), nemlig å skildre de rå, kompromissløse, brutale impulsene som mange kan kjenne seg igjen i, men ikke alle gir etter for, de som for omverdenen arter seg som hensynsløs egoisme, men som for den det gjelder kan være ren og skjær overlevelsesstragi”

FARTEIN HORGAR, ADRESSEAVISEN

«Linn Ullmann viser at hun kan håndtere en bred fortelling- og en passe dose uhygge i sin nye roman … Det er ubehagelige ting Ullmann pirker i, og hun gjør det godt, fælt og interessant … Det dyrebare viser en forfatter som har full kontroll – på virkemidlene, reisverket og språket. Det finnes knapt én slapp setning i denne romanen, som er en solid, og også vakker, tilføyelse til et særpreget forfatterskap»

MAYA TROBERG DJUVE, DAGBLADET

“Linn Ullmann har eit fint, syrleg blikk på menneskelege skavankar … I stilfulle sirkelrørsler skriv Ullmann seg inn mot alt det ein ikkje kan snakke om i ein familie … Sorga er frekk og trassig i Det dyrebare. Det gir historia ei eiga, infam kraft. Romanen har òg fine omkvede der Ullmann vender tilbake til scener, formuleringa, minne. Det gir rytme i teksten og viser at det ikkje finst eit endeleg punktum i historia om eit liv.

… lett og medrivande, og ho dissekerer menneskelege skavankar, sorg og smerte med eit så infamt blikk at eg ikkje kan anna enn å bli svært sjarmert”

MARGUNN VIKINGSTAD, DAG OG TID

NatthagenNatthagen er den åttende krimromanen i Knut Faldbakkens mangslugne, dog særegne forfatterskap. Ikke mange ville spådd at den markante og omdiskuterte  forfatteren skulle virke i krimsjangeren i 2012. Faldbakken kan fortelle at han stadig har merket seg folks underlig overraskede reaksjon over at han skriver det de anser som sjangerromaner. Han har inntrykk av at det ikke har blitt regnet for like fint eller bra som å skrive skjønnlitterære romaner. Men poenget er at det ikke erhva slags sjanger du skriver i som betyr noe, det er hvor godt du klarer å utnytte sjangerens muligheter, og selvsagt: hvor godt språk du har. Og Faldbakken har et språk som mer enn bare fungerer. Det har et register som gjør at det kan gå inn i mange forskjellige, og vonde, landskap. Som det han skildrer i bokas åpning, der en mann med en tretten års fengselstraff for en uhyrlig sak (men som påstår seg uskyldig) er tilbake på gamle tomter:

Idyllen ble brutt av en annen turgåer som beveget seg nede på stranda, en mann. Mannen var ute og gikk tur med en guttunge. Det lød plasking. De kastet steiner i vannet. Lyden lokket fram synet av sommer, lettlivet samvær, avkledde, badende kropper. En iling jog gjennom ham. De femten årene som lå imellom den gang og nå krympet til ingenting. De to skikkelsene på stranda, den store og den lille, deres uskyldige strandlek tvang ham til å snu seg bort. Han hadde fryktet dette. Det var likevel visse ting han måtte beskytte seg mot, til tross for forsikringene han hadde fått. Pusten gikk tungt enda han ikke hadde løpt.

Natthagen er roman om forbudte følelser og farlige, betente lengsler. Knut Faldbakken har løftet Jonfinn Valmann-bøkene opp til et nytt nivå med de komplekse personskildringene  i  denne ubehagelige romanen. Natthagen utnytter krimsjangerens muligheter for psykologiske dypdykk maksimalt når Faldbakken lar oss følge tankene til en hovedperson med prefranser som man avstøtes av, samtidig som vi også skjønner at han ikke bare er et beist. Det blir både ubehagelig og spennende. Og gir stoff godt stoff for tankene. Faldbakken har skrevet sin mest komplekse krimroman — og det i året da han feiret sitt 70-årsjubileum. Ikke dårlig.

Forsiden på neste utgave av Bokklubben Nye Bøkers medlemsblad.Seks år etter den forrige romanen, Et velsignet barn, er Linn Ullmann tilbake med Det dyrebare, som ligner hennes meste ambisiøse fortelling så langt. Og hun klarer å fortelle fram en hendelsesrik familiekrønike, samtidig som hennes fortellergrep gjør romanen til noe større og tidløst. Nært og stort på samme tid.

Det dyrebare åpner med en scene datert november 2010. I en liten by to timers kjøretur sør for Oslo gjør tre unge gutter en oppdagelse de opplever som uvirkelig. Til tross for oppdagelsens vonde og onde karakter. Det er høstens siste tur på hytta, som skal stenges for vinteren. Gutta står i skumringen og diskuterer hvorvidt de skal grave opp igjen en skatt de selv har lagt i jorda om sommeren. De har nemlig deponert sine mest verdifulle eiendeler der nede. Simon vil ikke ha den opp, for det er det at den ligger der skjult for alle andre som gjør den til en skatt, mener han. De andre vil ha tilbake sine dyrebare ting; en bok med Liverpool-signaturer og tohundre og femti kroner.

De finner ikke skatten sin, men beviset for at det to år tidligere skjedde en grusom forbrytelse i nabolaget.

Simen taper argumentasjonen. De begynner å grave. De finner ikke skatten sin, men beviset for at det to år tidligere skjedde en  grusom forbrytelse i nabolaget. De finner nemlig Mille, “den peneste jenta Simen noen gang hadde sett”. Hun forsvant to år tidligere, bare nitten år gammel, og dessverre er det bare restene av henne guttene finner.

I en stor sveitservillaDet dyrebare
Det er et herlig, men morbid paradoks at tre gutter som skal finne sin viktige skatt, møter døden i all sin heslighet. Jenta Simen drømte om allerede da hun levde, har hjemsøkt ham siden hun forsvant: “Hun var ansiktet i butikkvinduet, hodet i bølgene, en fremmed kvinnes lange, mørke hår som ble virvlet opp av vinden, mammas hvite kjole.” Nå brytes kroppen hennes ned. Ikke bare er det en triggende fortelling i seg selv, men i Linn Ullmanns roman er hendelsen en suveren igangsetter av den store fortellingen om Mille og familien hun skulle jobbe hos hele sommeren som barnevakt. Milles forsvinning og død er navet som romanens deler spinner rundt. Og forsvinningen skjer samme natt som Jenny Brodal feirer sin 75-årsdag. Jenny er Brodal-familiens eldste og innehaver av den store sveitservillaen som er åsted for romanens viktigste hendelser. Det er nemlig der Jennys datter, Siri, og hennes mann, Jon, skal bo i en periode der Siri må være mye på restauranten hun driver og Jon skal fullføre det store bokverket han har jobbet på i mange år. Her kommer så Mille inn for sommeren for å passe barna til det travle paret.

Åpne og skjulte konflikter
Nå er det ikke travelhet som er det farligste for familien til Jon og Siri. Dette er et ekteskap som inneholder alle elementer for at hver dag skal bli dramatisk. Det er en familie med ressurser og muligheter, men åpne og skjulte konflikter er i ferd med å gjøre den dysfunksjonell. Jon Dreyers liv er i ferd med å rakne. Det store litterære prosjektet hans skulle vært fullført for flere år siden. Siri Dreyer-Brodal har sine egne stridigheter å overkomme. Ikke bare er hun gift med en troløs mann, men hvordan skal hun forholde seg til den elegante og uforsonlige moren, som bestemmer seg for å begynne å drikke igjen etter å ha vært tørrlagt i tjue år, akkurat i tide til den lenge planlagte 75-årsfeiringen? Og verken Jon eller Siri aner hvordan de skal håndtere den uforutsigbare og utagerende datteren, Alma. Hun er av typen som forteller den litt yngre Simen at det ikke er noe problem å forgifte drikken til noen. Foreldre kan gjøre det med barnas kakao når som helst: “- Kutt ut, sier Simen. – Kutt ut selv, sa Alma. Jeg forteller deg bare hva som er livets harde realiteter.” Og kanskje er det ikke dumt at hun setter Simen inn i slikt. For barnepasser Milles inntreden i familien skal forløse lumre handlinger i og rundt sveitservillaen til Jenny Brodal.

Hva er galt med familien?
Det er mye kjøtt på beinet i Ullmanns fortelling denne gangen. Åpningen er nesten monumental for denne leseren. Jeg humret av gjenkjennelse over guttenes ritualer, grøsset når deres funn ble skildret og ble fanget av spørsmålet om hva som hadde skjedd med stakkars Mille. Og ikke minst: Hva er det som er galt med familien? Ja, bortsett fra notorisk utroskap, grådighet og ambisjoner de ikke klarer å kombinere med ivaretakelse av familiens felles interesser.

Milles forsvinning og uvissheten om hva som skjedde, preger alle som var berørt av henne. Gradvis avdekkes en historie om kjærlighet og grådighet, om hemmelige liv og smertefulle forbindelser. Linn Ullmann har skrevet en besettende, beksvart og humoristisk roman om en familie som blir offer for sine egne hemmeligheter, om et ekteskap som går i stykker, og om en forferdelig forbrytelse – men også en fortelling om å fortelle: om hvordan liv diktes opp og om uopphørlig.
Linn Ullmann debuterte med et smell med Før du sovner i 1998. Det er en fryd å konstatere at veien gjennom et knippe vellykkede romaner som Når jeg er hos deg, Nåde og Et velsignet barn også kan ses som en utviklingslinje. Forfatterskapet når et fortellermessig høydepunkt med Det dyrebare. Det er ikke mange andre i dette landet som kan fortelle en så mangfoldig og sterk familieroman på en like elegant og medrivende måte. Når Ullmann starter med det som kunne vært slutten og kretser rundt den natta da Mille forsvant, opphever hun vår følelse av å lese en lineær fortelling. Ullmann klarer mesterstykket det er å fortelle fram en større og hendelsesrik familiekrønike, samtidig som hennes fortellergrep gjør romanen til noe større og tidløst. “Når begynner en historie og når slutter den?” skriver Jon i romanen. Jeg tror Det dyrebare viser at en god historie aldri ender. Selv ikke ved døden.

Møt Linn Ullmann på Bokbadet på Rockefeller i kveld. (i tillegg kommer Vigdis Hjorth og Anne B. Ragde. Bademester er Annette Orre)

Redsel og spøkeri

Den hvasse Stein Riverton_Jernvognen (Bokklubbens nye utgave i stilfullt Gisle Lyng-Vagstein-omslag)og anerkjente portrettjournalisten Sven Elvestad hadde i lengre tid skrevet krimhistorier anonymt i avisen. Da hans først krim skulle utgis i bokform i 1907, ble det under pseudonymet Stein Riverton. En mann i hans stilling skulle ikke drive med slikt. Da det i 1909 ble kjent at Elvestad var Stein Riverton, skal flere intellektuelle i bekjentskapskretsen tatt avstand fra ham. Historien om Elvestad er lang og vond, blant annet var han alkoholiker før han hadde fylt 30 år. Han forlot landet som en bitter mann i 1915 og flyttet ikke tilbake før det var gått 28 år. Da Elvestad fikk vite at han snart skulle dø av skrumplever, ville han reise til Palestina for å be om tilgivelse for sine synder. Han kom ikke lenger enn til Skien, der han døde på et hotellrom natta før skuta Bosphoros lettet anker og seilte mot det hellige land. Bernt Rougthvedt skapte oppstyr med sine avsløringer i den særdeles lesbare biografien Riverton — Sven Elvestad og hans samtid. Historiene om hans tunge drikking var velkjent, men biografien forteller også om en mann som hadde for intim omgang med for unge menn i sin tid i Italia. Da krevde borgere i Halden at Elvestad-bysten måtte ned.

Til en venn skrev Sven Elvestad (alias Stein Riverton) at han trodde at enkelt misforsto Jernvognen. Han hadde aldri ment å skrive en “detektivfortelling”, men en “Roman om selve Spændingen”. Elvestad skrev at han ikke brydde seg om menneskeskildring og psykologi, men at han ville skildre hvordan spenningen kan begynne “en vakker Sommerdag og skjælve som et Blad i Vinden og hvordan den efterhaanden stiger og tilslut virker ganske besættende.” Elvestad bygget naturskildringene inn i komposisjonen slik at de stadig blir mer truende. I begynnelsen er det lyst og vennlig, men ettersom fortellerens angst stiger, ligger himmelen mer truende, sola blir rustbrun og manetene ligner blodspor i sjøen.

Slik skildrer hovedpersonen endringene rundt seg:

Så snart solvognen var rullet ned under horisonten, kom skumringen. Høsten var ute etter mørket med sine lange, kjølige fingrer, nettene begynte å bli kolde. Når man merker at sommeren svinner, har man bestandig en følelse av at den aldri kommer igjen og man vil nyde de siste dager av fullt mål … Da skyggene gled inn i mitt værelse, løvet virret og vaklet i aftenvinden og sjøen ble grå, sank en tung tristhet ned i meg, jeg følte en dirren i hjertet, en flyktig fornemmelse av livets opphør.

Til tross for Elvestads fornektelse av psykologi i Jernvognen virker den subjektive og sterke naturopplevelsen til at romanen gir et sterkt psykologisk portrett av en person med økende redsel. Det er en fryd å lese Elvestads språk, og plotet er ypperlig. Det er ikke mange som har overgått eller matchet Jernvognens bruk av upålitelig forteller. Boka er i skrivende stund 102 år gammel.  Den vil fortsatt kunne rive med og lure sine lesere i lang, lang tid.

BølgerytterenElvestads øymotiv og bruk av naturen er ikke helt ulikt det Johan Theorin har gjort gjennom sine tre første romaner fra Öland: “där vädret och stämningarna i landskapet påverkar personerna i berättelsen,”som Theorin sier. Men der Riverton lar naturen farges av mennesket som ser den, vil altså Theorin heller la menneskene farges av stedet de lever på. Uansett har han kraftfulle skildringer av omgivelser og vær. Stedets myter og forestillinger – og ikke minst spøkelseshistorier – har en sentral posisjon. I den nye samlingen Bølgerytteren og andre fortellinger handler om det ”overnaturlige”, selv om jeg ikke tror det er et riktig ord i Theorins univers. For her her det et svært tynt skille mellom naturlig og overnaturlig. I bøkene i Ölands-kvartettene kan man helt uten problemer finne rasjonelle forklaringner, de ligger framme. I Theorins korte fortellinger er det helt tydelig at de irrasjonelle tingene finnes:

Luften blir presset ut av henne, og hun blir liggende noen sekunder, blunkende mot nattehimmelen. De halvvisne bregnene løfter seg som forhistoriske planter rundt hodet hennes. Hun strekker ut den ene handa for å reise seg opp, men alt den får tak i, er en tynn trerot inne i lyngen.

Cissi hører en susende lyd rundt seg, som hvisking i mørket.

Treroten vrir seg plutselig ut av grepet hennes.

Hun ser seg omkring og aner stive bevegelser i mørket, noe stort som prøver å reise seg fra lyngen. En lang greinkløft løfter seg langsomt opp fra bakken foran henne, som om den satt på en hengsel. Lenger borte ser hun bregner som knekker og faller til siden av noe som ivrig ruller fram og tilbake for å komme seg opp fra bakken.

Skogens hevn? Kanskje, men her viser ondskapen seg å ha svært nær sammenheng med avdøde personer.

Uhyggelig? Absolutt. Men på en trivelig måte. Slik at det gir gode grøss.

Døden og Damhaug

KS2311Torkil Damhaug går fra vann til ild, men døden følger med. Han har nok følt et visst forventningspress etter de meget vellykkede krimromanene Se meg, Medusa og Døden ved vann.  Så har det tatt langt tid med den nye boka, mye på grunn av at han kastet seg inn i manusarbeidet rundt et filmatiseringsprosjekt på hans egen Døden ved vann. Men når Ildmannen endelig foreligger, innfrir den. Damhaug skriver klisjéfritt og godt. Det er rike personskildringer i et solid og kompleks plot. Kanskje kan man kalle det hans mest ambisøse krim så langt, for det er et stort rollegalleri, og plotet har røtter litt tilbake i tid, selv om hovedhandlingen er holder seg i 2003 og 2011.

Boka har et aktuelt tema i kulturkonflikt og fremmedfrykt — og hva den kan gjøre med oss. Damhaug introduserer en person som tilhører de aller første innvandrerne fra Pakistan, og han trekker linjer fram til dagens flerkulturelle virkelighet i Oslo-området, eller mer presist; Lørenskog og omegn. Og det hadde ikke vært en Damhaug-bok om det ikke forelå andre sjelelige skavanker. Jeg tar meg i å tenke at Damhaug ikke bare er usedvanlig flink til å presentere en spennende fortelling og  la leseren nøste opp et mysterium, men han framstår som en forfatter som vet mye om menneskers fordommer og frykt — og ikke minst: behovet for gruppetilhørlighet.

Ildmannen fortjener virkelig å få mange lesere. Og kanskje er Torkil Damhaug moden for en krimpris også?

Older Posts »