S.J. Watson ble en av Storbritannias heteste forfatternavn over natta da han debuterte med den originale spenningsromanen Før jeg sovner, kapret en Dagger-pris og ble solgt til et førtitalls land. Så ble det kjent at Ridley Scott skal lage film av romanen.

S.J. Watson intervjuet av Hilde Røer Johnsrud og Marius Aronsen.

Watsons har skrevet om en person som lider av hukommelsestap, noe som må sides å være et vrient utgangspunkt for spenningsroman. Bokklubben fikk møte den sympatiske forfatteren da han var i Oslo. Det første vi spurte om var hvordan han kom opp med en slik idé?

–Interessen ble vekket da jeg kom over en pussig nekrolog, som handlet om en mann som på grunn av en kirurgisk tabbe levde de siste årene av sitt liv totalt uten erindringer.

EN ENGELSKMANN I OSLO. J.S. Watson poserer svakt motvillig for Bokklubben

Og tenk dere hvor viktig minner er i den alderen. Senere leste jeg mye om emnet – om pasienter som Henry Gustav Molaison, som fra han var 25 år til han døde som 87-åring ikke hadde evnen til å danne nye minner. Jeg leste også om Clive Wearing, som må få gjenfortalt sin egen historie av kona Deborah hver eneste dag. Men hendelsene i Før jeg sovner er selvfølgelig ren diktning!

– Fortellingen om Christine er ikke bare spennende, hennes skjebne i seg selv er tankevekkende – og sier mye minner og identitet?

– Vi forteller historier om oss selv som definerer hvem vi er. Det er det komplette marerittet om historiene plutselig er borte. Jo mer jeg tenkte på hukommelse, desto sikrere ble jeg på at dette var noe å skrive om. Tenk å våkne hver dag og forvente å se en 25-åring i speilet – så ser du noen som er mye eldre, og som du ikke aner noe om. Du aner ikke hvor du er i livet eller hva som har hendt deg.

– Rundt denne identitetstematikken har du så skapt en fortelling som ligner et tett, konsentrert kammerspill, og det er nesten vanskelig å skrive om boka uten å røpe for mye?

– Ja, det er viktig at man ikke si for mye! Til tross for at den ikke egentlig er en “who-dunnit”, men mer et drama eller en psykologisk thriller er det ting som ikke bør avsløres før man har lest. En stund lurte jeg på om boka ble for klaustrofobisk, og prøvde å tilføre flere personer, men det fungerte dårlig. Jeg liker det smale fokuset, det litt Hitchcock-aktig skumle. Christine har mistet et liv fullt av venner, familie og aktiviteter, og er nå sperret inne i et liv uten holdepunkter.

– Og det livet vi møter i Før jeg sovner, utgjør et ekstremt overbevisende kvinneportrett – var det vanskelig, å skrive fra et kvinneperspektiv?

– Vel, boka måtte skrives i første person, fortelleren måtte være inne i hodet til Christine, hovedpersonen. Og det var umiddelbart en kvinne jeg så for meg som så seg selv i speilet og ikke husket hvem hun var. I tillegg handler jo boka mye om makt i forhold, og om kjærlighet som kan forandre seg. Christine vet jo ikke om hun elsker mannen sin, men prøver å tenke at det må hun jo gjøre, eller at hun i hvert fall har gjort det? Er det at hun ikke føler kjærlighet for ektemannen et resultat av hukommelsestapet og av årenes gang på naturlig vis, eller er det noe annet som ikke stemmer?

– Du har hatt en lengre permisjon fra jobben din, og vi forstår at du muligens forblir heltidsforfatter. Mens du skriver ny roman, reiser du til stadig nye land og promoterer Før jeg sovner. Livet ditt har endret seg en god del med denne debuten?– Ja, det har faktisk skjedd en del endringer! Jeg har alltid villet bli forfatter, og jeg har skrevet hele livet. Men dette er faktisk det første jeg har fullført helt til romanformat og utgivelse. Dette er noe jeg alltid har drømt om, og den eventyrlige suksessen har gjort det mulig å frikjøpe tid og energi til å fortsette å skrive. Jeg spøker med at det er litt ubehagelig med all oppmerksomheten – jeg liker ikke å bli fotografert! – men det er også noe sant i det. Jeg er jo en av de som faktisk ble forfatter for å sitte alene i et rom og skrive. Selvfølgelig er mye også det samme – heldigvis har jeg fremdeles familien og de samme gode vennene rundt meg.

– Det å få den gjeve Dagger-prisen med din første roman, må jo også ha vært en fin annerkjennelse?

– Jeg syntes det var en stor ære å få den prisen. Kanskje særlig fordi Før jeg sovner er så langt fra en konvensjonell krim

– Og hvor går du videre etter en slik roman?

– I øyeblikket er det psykologiske thrillere som opptar meg. Jeg liker å skrive om vanlige mennesker som blir presset opp i uvanlige situasjoner. Hvordan takler de påkjenninger? Hvor langt er de villige til å gå for det de vil oppnå? Jeg setter meg ikke ned for å skrive innenfor en bestemt sjanger, men Før jeg sovner trengte også et spenningsdriv – mot et klimaks, som en motvekt til det sterkt klaustrofobiske. Jeg liker thrillersjangerens bevegelse mot noe, mot et klimaks, så dette er nok noe jeg kommer til å utforske videre. Så ja, det blir en ny psykologisk spenningsfortelling på meg, men også den uten tradisjonelle politietterforskere.

Tags: Amnesia, Før jeg sovner, S.J. Watson