Etter bare to romaner har Johan Theorin etablert seg som en av de store i nordisk krim, selv om det å kalle han krimforfatter føles litt for avgrensende. Med Blodleie viser han igjen at han er stor forteller uansett hvilken bås man plasserer ham i. Theorin fyller sine romaner med bredere spekter av det som danner fundamentet i et menneskeliv. Plot og personskildringer utfylles ikke bare av personenes forhistorie, men av myter og sagn. Han skildrer ikke bare kjærligheten, hatet eller begjæret som kan ha vært drivkraften i en forbrytelse, men gir romanene et større psykologisk spekter med sin skildring av sorgen som oppstår i kjølvannet.
Jeg liker historien om at det var da Theorin hadde lest Karin Fossums beste roman at han selv prøvde seg på romanskriving: ”Elskede Poona gikk under huden på en måte som jeg aldri hadde opplevd i en krim tidligere,” skrev han i en artikkel for Bokklubben: Mer enn spenning. Så har han klart å føre det beste fra Fossums roman inn i sitt eget, spesielle romanunivers, slik at de kryper inn under huden på oss, kloke og uhyggelige som de er.
