”Far forsvant i isen det året jeg fylte ti.” Allerede i dette fine anslaget i starten av Fedrenes synder ligger kimen til en stor fortelling. Det er Victor Scott, romanens hovedperson, som i tjue år har vært farløs. Faren er opphøyet til en nær mytisk skikkelse. Historiene om bestefaren og oldefaren har heller ikke gitt Victor mindre forventningspress som siste ledd i den gjeve Scott-familien. Men når han begynner å nøste opp historiene deres, danner det seg et helt annet bilde av de brave forfedre.
Tom Egeland har i en årrekke vært en av våre beste fortellere. Krimmen hans er underholdning på et svært høyt nivå. Det er utrolig morsomt at han briljerer som forteller også når han forlater sin kjente sjanger og gir oss noe som godt kan kalles en slektskrønike – en eventyrlig fortelling som dekker flere generasjoner.
”Du er navet i historien, Victor,” blir vår helt fortalt. Og den historien ruller sprelsk av gårde; i alle himmelretninger, gjennom flere generasjoner. Og i kjent Egeland-stil drives vi gjennom sidene og stadig nye overraskelser, mens vi håper at historien aldri tar slutt. Og det er det aller beste: dette er type fortelling som vil spinne videre i deg i lang tid.
