Jeg kunne nok aldri ha skrevet som Knausgård, eller andre forfattere som bruker omgivelsene sine slike at de er gjenkjennelige. Og det er jeg er ganske opptatt av. Du skal være veldig sikker på at du er en genial forfatter, før du kan gi deg sjøl lov til å bruke levende mennesker som modeller.
Det er Margaret Skjelbred som beskriver sin holdning til levende modeller for litteraturen i et intervju med Bokklubben for en kort tid siden. Skjelbred har også skrevet om sine foreldre, men da forsøkte hun ikke å selge det inn som en roman. Med Mors bok skrev hun seg ferdig med sin egen oppvekst. Med Du skal elske lyset trer hun tilbake til fiksjonen. Men likevel ikke helt ut av det som har vært en kjerne i hennes forfatterskap: oppvekst/det å bli dannet som menneske. Som i Mors bok er et haugianske mørkemenn som vil styre et ungt menneskesinn på “riktig” vei. Som i Gulldronning, perledronning er det gode krefter som trekker i andre retninger. For meg står Du skal elske lyset god plassert mellom de to nevnte bøkene, med sin fortelling om å finne veien forbi det dogmatiske og trange:
Margaret Skjelbreds nye roman er en fantastisk skildring om å vokse opp og bli sin egen, til tross for alle forsøk på tyveri av sjelen,
skrev VGs anmelder Berit Kobro og trillet terningkast 6 til Du skal elske lyset. Det er forresten ikke første gang Skjelbred ser seksern. Hun har ikke tatovert dem inn for det. Men det varmer nok. Og det er jammen fortjent.
