Mississippi. Tittelen på Hillary Jordans debutroman fikk meg umiddelbart til tenke på noen av romanene der elven (ja, eller delstaten) inngår: bøker som Tom Sawyer, Huckleberry Finn og ikke minst Onkel Toms hytte (som endelig kom i fullstendig versjon på norsk i fjor). For ikke å snakke om filmen “Mississippi i flammer”. (Så må jeg innrømme at lydsporet inne i hodet mitt er svisken fra 70-tallet med samme tittel, der tre nederlandske damer synger om sin lengsel etter USAs største elv – “Where you can hear a country song from far and someone plays the honky-tonk guitar.”) De to førstnevnte er riktignok noen eventyrlige guttebøker, men de inneholdt også noe som man finner i Hillary Jordans Mississippi: nemlig rasisme og noen som tør å stå opp mot den. Mississippi er mer et klassisk sørstatsdrama der gården og familien utgjør en tydelig ramme. Tidsmessig ligger den midt mellom lignende bøker som Barnepiken og Bienes hemmelige liv. Og den er et kjærkomment tilskudd til de sterke amerikanske historiene om gode mennesker som utsettes for store prøvelser – og som må overvinne menneskelige fordommer og reinspikka ondskap.
På engelsk heter romanen Mudbound, noe som både spiller på hvor vi alle havner til slutt (den åpner faktisk med en svart, våt og spesiell begravelses-scene) og det sterke ønsket om å eie sin egen jord (romanens Henry har forlatt ingeniørlivet i byen – han har gitt etter for ønsket om å drive familiens jord videre). En direkte oversettelse av tittelen ville neppe gitt så mye mening, men her gir nok ordet ‘Mississippi’ relevante assosiasjoner. Jeg kan knapt tenke meg noe som engasjerer mer enn fortellinger der gode personer utsettes for stor urettferdighet? Ronsel har overlevd krigen i Europa, bare for å finne at det er minst like farlig å være svart mann i Mississippi i 1946.
Egentlig skrev Hillary Jordan på en oppgave på universitet som inneholdt skildringer av besteforeldrene liv. Den historien ble hun oppmuntret til å gå videre med. Noe som via omveier endte som romanen Mississippi. Til Aftenpostens USA-korrespondent fortalte Jordan at hverdagslivet hun skildrer, har hun hørt om i besteforeldrenes historier. Rasismen har hun selv opplevd: “Moren gjengiftet seg med en svart mann, noe foreldrene hennes hadde vanskelig for å akseptere. Hun nøler ikke med å si at de var rasister. Men uten dem ingen bok. – Rammeverket for boken er mine besteforeldre, som bodde på en avsidesliggende gård i ett år sammen med en svoger og en svigerfar. Henry i boken lignet mye på bestefar, forteller hun.
Og Henry er ikke en fyr noen ville ønsket seg som bestefar eller svigerfar. “Det vonde drep du ikkje med øks,” heter det i et sentral verk i norsk litteratur. Også der får en ond svigerfar livet avkortet av nære slektninger. I Mississippi er ondskapen om mulig sterkere. Men det er også kjærligheten og lengselen etter rettferdighet.
